Lærerutdanningen

Starten på utviklingen
Vi kan vel alle være enige i at det å være lærer aldri har vært det mest “poppis” yrke å ha. Dette av mange forskjellige grunner; dårlig betalt (i forhold til andre yrkesgrupper med lik eller kortere lengde på studiet.), ugunstige arbeidstider, til tider stort arbeidspress, men lærerne har som de fleste ikke har, en lang sommer... Om dette er årsaken til at så få velger denne utdanningen, er ikke godt å si. Men lærerutdanningen er viktig.

Utdanningen har utviklet seg og forandret seg med årene, fra å være en kort utdanning på 2 år, er det i dag en 4 årig utdanning. Når man er ferdig med lærerskolen, er man langt fra ferdig utdannet. En kan vel trygt si at det er nå selve læringen begynner. Komme seg ut i skolen og kjenne på følelsen av å være pedagog. Men hva sitter en igjen med etter endt skolegang? Når jeg selv kom ut i yrkeslivet fikk jeg sjokk. Gjennom mine 4 år ved høgskolen hadde jeg slitt meg gjennom ulike fag, skrevet en haug med oppgaver, både individuelle og som gruppe. Lest side opp og side ned om ulike pedagoger, vært litt i praksis fra 1.trinn og opp til ungdommene, men hva hadde jeg lært?

Loven, holdninger og tanker.
Lærerplanen, Kunnskapsløftet, er loven. Den forteller oss hva elevene har krav på å lære. Jeg skal ikke ta for meg hele læreplanen, men kun en av de fem grunnleggende ferdighetene, nemlig digitalt verktøy.

Datamaskinen har eksistert i skolen under læreplanene M74, M87, L97 og nå LK06 (læreplanen for Kunnskapsløftet 2006). Begrepsbruken har forandret seg. I 1980-årene snakket vi om IT-kompetanse, i L97 hadde det endret seg til IKT-kompetanse, og nå med LK06 snakker vi om digital kompetanse. Elever skal gå ut av grunnskole og videregående skole med evnen til å bruke digitale medier- de skal ha en digital ferdighet (Karlsen/Wølner 2006:forord).

Dette sitatet er hentet fra Karlsen og Wølner sin bok “Den femte grunnleggende ferdighet”. Jeg kjenner det er hardt å svelge alle disse ordene. Elevene SKAL gå ut av grunnskolen og videregående skole med evnene til å bruke digitale medier. Men hva gjør utdanningen for at studentene, de fremtidige lærerne, skal være rustet til å gjennomføre dette med en gang de trer inn i den faktiske lærerhverdagen? Gjennom mine 4 år ved høgskolen hørte jeg ingenting om det digitale via mine pedagoger/ lærere. Alle var de opptatt med å formidle ulike pedagogiske teorier som avdøde eller nålevende teoretikere har kommet frem til, men ingen av dem snakket om digital kompetanse...hvordan skulle jeg da kunne komme godt forberedt ut i skolen og gi elevene undervisning i noe de har krav på? Når jeg ser tilbake på tiden ved høgskolen, burde et av de obligatoriske fagene være “digital kompetanse”. Ved å ha et eget fag ville studentene få opplæring i ulike digitale verktøy- den digitale verden er stor og der er mye å lære. På denne måten ville den enkelte student kunne komme ut i den virkelige verden og starte opp med digital utvikling i skolen med en gang.

Ikke bare er det viktig å gi god opplæring under studiene, men vel så viktig er det å formidle viktige holdninger til utviklingen. Mange lærere i skolen i dag synes det er vanskelig å undervise i digitale verktøy, men dette handler om at gjennom studiene har ikke kompetansen fått sin start og ledelsen ved enkelte skoler prioriterer ikke det digitale. For å skape gode holdninger om temaet, er det viktig at det blir tatt opp i starten av utdanningen, hvis ikke vil diskusjonene bli mange. Ole Erstad snakker om dette med holdninger i sin bok “Digital kompetanse i skolen- en innføring”

Diskusjoner om medier og teknologi i skolen dreier seg i bunn og grunn om holdninger. Vi ser det tydelig i skillet mellom de teknologientusiastiske og de teknologikristiske. På de fleste skoler eksisterer begge disse grupperingene. Det som har endret situasjonen noe de siste ti årene, er at den gruppen av lærere som melder seg ut fordi de ikke ønske å bruke IKT, blir stadig mindre. (Erstad 2010:26)

Etter å ha jobbet noen år i skolen, fant jeg ut at jeg ville lære mer om den digitale hverdagen. Gjennom videreutdanningen har jeg fått presentert mange nyttige digitale verktøy som jeg kan fortsette å utforske på egenhånd. Det å kunne lage undervisningsopplegg ved hjelp av gratis digitale verktøy, lære dette til elevene og se at elevene storkoser seg. Vi må huske en ting; alt er vanskelig, helt til man kan det. Det er lett å si dette til elevene, men å tenke slik selv er ikke alltid like kjekt. De fleste i dagens skole synes nok det er tryggest å jobbe med det som er kjent. Men det hadde jo vært spennende å se en lærer som har jobbet noen år, bli presentert for et digitalt verktøy. Gitt veiledning og en enkel arbeidsoppgave. Straks vil de oppdage at det de mente var vanskelig, plutselig er håndterlig og kanskje til og meg kjekt. Dette er akkurat den reaksjonen vi lærere ønsker å se blant elevene; de lærer, det er nytt og det er spennende. Når man som lærer opplever dette blant både elevene og sine kollegaer, skjønner vi hvor viktig det er med riktig læring og evnen til å formidle på en spennende og interessant måte. Enkle digitale verktøy finnes det mange av. Noen av dem, som lett kan brukes blant annet tverrfaglig er; wikispace, mindomo (tankekart) og glogster (digital korktavle).

“Et rikt og tilgjengelig tilbud av digitale læringsressurser av høy kvalitet innenfor alle fag, er en forutsetning for en vellykket integrering av IKT i læringsarbeidet” (UFD, 2008:23)

________________________________________________________

Erstad, Ola “Digital kompetanse i skolen- en innføring”, 2.utgave, Oslo: Universitetsforlaget AS

Høyland, T. & Wølner, T. A. (2005) Fra digital ferdighet til kompetanse, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Er læreren "flaskehalsen"?

Er læreren flaskehalsen i forhold til at elevene skal få den digitale kompetansen læreplanen og andre styringsdokument krever?

Dette spørsmålet vil nok mange lærere nesten sette i halsen når de leser. De fleste har nok sin mening om hvor ”flaskehalsen” ligger… Før jeg fortsetter, vil jeg definere hva som menes med ”digital kompetanse”. Begynner man å lete, vil man finne mange definisjoner. Jeg har tatt utgangspunkt i leksjonene som er gitt til denne oppgaven.

”Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.” (Morten Søby ”Digital skole hver dag - om helhetlig utvikling av digital kompetanse i grunnopplæringen” 2005)

Spør du lærerne på skolene i dag om de har digital kompetanse, vil kanskje mange svare at de kan å bruke en pc. Men ut fra definisjonen til Søby er det langt fra nok. I undersøkelsen som ITU monitor 2009 har gjort, viser det seg at mange skoler har nedgang i blant annet maskintetthet pr. elev. I rapporten er det 7., 9., og VG2 trinnene som er representert. I rapporten kommer det frem at det er stor forskjell på barneskole kontra videregående. De videregående skolene kommer i de fleste tilfellene bedre ut enn både ungdom og barneskolene. Jeg har selv gått gjennom noen av spørsmålene som blir stilt i undersøkelsen og på min skole vil nok mange av mine kollegaer slite med å kunne gi svar. Når jeg leste rapporten fikk det meg til å tenke på hvordan hadde resultatet av undersøkelsen blitt på min skole? Mange elever bruker mye av fritiden sin foran en datamaskin. Hadde vi vært ”flue på veggen” hadde vi nok fått sett at de fleste bruker datamaskinen til spilling og de færreste til jobbing med ulike digitale verktøy. Mange foreldre, hørt på kontaktmøtene, prøver å vise og formidle til barnet sitt hvordan de kan ”leke” seg på data og samtidig lære mye. Men når disse foreldrene snakker, er dette de foreldrene som sitter med en bra digital kompetanse selv…

Den femte grunnleggende ferdigheten, digitalt verktøy. Denne ferdigheten skal elevene jobbe med fra 1.trinn av. Skjer det? Svaret er enkelt, nei! Men hvorfor? Som Kjell Antvort skriver i leksjonen om digital kompetanse er det mange element som skal være tilstede. Infrastruktur, økonomi og opplæring er bare noen av punktene som blir nevnt. Selve oppgaven spør jo om det er lærerne som er flaskehalsen til veien mot digital kompetanse. Her vil jeg fortelle litt om egne erfaringer. Jeg jobber på en barneskole hvor noen av lærerne synes det er spennende med nye verktøy, for meg betyr det mye å kunne formidle alt jeg lærer til dem. Kommunen jeg jobber i griner nok på nesa hver gang det er snakk om flere maskiner, bedre programmer og kurs/ opplæring…dette koster penger! Men skal man nå se litt rundt seg, så handler det meste i dag om digital kompetanse på en eller flere måter. Hvem er det som sitter med pengene og budsjettene, ikke lærerne. Hvem er det som styrer hva pengene skal brukes til på den enkelte skole, ikke lærerne (vi kan kun komme med GODE forslag). Selv om ikke alle er like interessert i det digitale, så er det rett og slett slik at loven sier at vi skal undervise og gi elevene den kompetansen de har krav på. Hvem er det som kan sende oss på kurs/ gi tilbud om videreutdanning for at vi skal føle oss trygge i undervisningen, dette er det ledelsen som må ta stilling til. Vi sier ofte til elevene ” av og til må vi gjøre ting vi ikke synes er så kjekt, men slik er det bare…” dette må vi som lærere også tenke selv, men vi må vise at vi vil, selv om det ikke ligger helt i eget interessefelt.

Ja, er lærerne ”flaskehalsen”? Ut fra rapporten til Søby, artikkelen fra NRK og ordene til Ola Erstad, så vil jeg ikke si at lærerne er ”flaskehalsen”. Men det er viktig for alle å huske at digital kompetanse er den femte grunnleggende ferdigheten som elevene skal lære fra 1.trinn av.

______________________________________________________

Erstad, O. (2005) Digital kompetanse i skolen - en innføring. (2. utgave) Oslo,
Universitetsforlaget

https://fronter.com/hivolda/links/files.phtml/30255288$577341605$/RomArkiv/3.+Uke+39+-+Digital+kompetanse/DKL103_digitalkompetanse_h10.pdf [lastet ned 04.10.10]

http://www.nrk.no/nyheter/1.6736536 [lastet ned 04.10.10]

http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [lastet ned 04.10.10]

"Fila er borte"

"Fila er borte", ja, hvor mange ganger hører vi ikke at dette blir sagt. Nesten daglig får jeg spørsmål fra mine kollegaer om jeg kan hjelpe de...de finner ikke filen?!?! I de fleste tilfellene er det lett å finne den/ de frem igjen og andre ganger tar det tid. Mange har ikke kunnskap nok til å lete frem igjen ei fil som er "forsvunnet". Hvorfor? Spør du mine kollegaer, vil svaret hos de fleste være at de synes ikt er vanskelig. De tør ikke trykke, de er redd for å gjøre noe galt. En ting er sikkert. Er du på vei til å trykke feil, vil du alltid få spørsmål, ja eller nei...

I skolesammenheng er filhåndtering en stor utfordring, slik jeg ser det. Vi som sikkert de fleste andre skoler er maskinene knyttet opp mot et kommunalt nett. Alle utenom administrasjonen har kun tilgang til en enkelt server. Alle har brukernavn og passord, men ikke alle vet hvor de skal legge dokumentene sine. Det tar ikke lange stunden om alle kunne fått en liten oppdatering på hvordan lagre ei fil og lett finne den igjen. Hvilke filtyper finnes og hva er forskjellene. På min skole er ikke opplæring noe stort tema. Her blir "jungeltelegrafen" ofte brukt. Når en person kan noe forteller han/hun dette videre og er man heldig, er det mange som får lære. Men det burde absolutt ikke være slik. Det burde settes av god tid til en skikkelig opplæring slik at alle kunne føle seg trygge på filbehandling!!

30 studiepoeng i boks og sommerferie ;)

Da er skoleåret over og alle oppgaver er skrevet, levert og tilbakemeldinger er gitt. Det ble et veldig spennende år og jeg føler jeg har lært mye. Det har vært vanskelig enkelte ganger, men det er vel bare slik det skal være. Noen ganger lett, andre ganger vanskelig :)

Gjennom dette studieåret har jeg vært gjennom mange nye verktøy for bruk i skolen og undervisningen. De fleste hadde jeg knapt hørt om, men etter å ha fått jobbet med mediene og sett de ulike mulighetene de gir, kjenner jeg at dette er noe som skal jobbes med i fremtiden. Det skal bli spennende å starte på igjen til høsten med DKL2, kjenner jeg er i siget nå, så de siste 30 stp hadde vært gode å ha ;). Håper alle har fått utfordringer som de har lykkes med gjennom året, det har hvertfall jeg.

Nå står sommeren for tur, ja, hvertfall på kalenderen. Den o store sommervarmen og været har ikke akkurat vist seg fra sin beste side her i vakre Ålesund...enda. Jeg er optimist og satser på at det blir noen fine sommerdager.

Informasjonskompetanse

Da har jeg opprettet en netvibes og lagt inn forskjellige faner. Første gangen jeg var inne for å prøve dette mediet, syntes jeg det var litt vanskelig, men ting kommer seg etter hvert!

Jeg har prøvd å lage en netvibes hvor det er vanlige dagligdagse ting som man lett får tilgang på, sånn som; værvarslingen, kalender, siste nytt i avisene og mail for å nevne noen ting. Synes egentlig at dette var en kjekk måte å nå mange ting på samtidig.

I forhold til mappeoppgaven som vi skal/ skulle skrive, synes jeg at en netvibes fungerer veldig fint. Har fått prøvd det ut med elevene på 6.trinn og de syntes måten å få informasjonen på var helt super. Jeg brukte den som link i Fronter som er læringsplattformen til skolen min. Elevene bruker fronter daglig i arbeidet sitt og dermed var det enkelt å introdusere netvibes for dem. Ser etter utprøvingen at læreren vil ha en enklere måte å styre elevene sitt arbeid på ved å lage oppgavene i netvibes. Her kan da lærer styre hvordan elevene skal jobbe og hvilke programmer de skal bruke for gjennomføre oppgaven. I mappeoppgaven laget jeg et scenarie med en gruppeoppgave, men man kan fint lage individuelle oppgaver også.

Ved å ta ibruk RSS, Rich Site Summery eller Really Simple Syndication. På norsk også kalt “levende bokmerke”. Vil man til en hver tid får tilgang på de siste oppdateringene. Ved å laste ned RSS strømmer på vibes som elevene skal bruke, vil de hele tiden holde seg oppdaterte. Det spennende hadde kanskje vært å la elevene lage sin egen netvibes med forksjellige RSS strømmer. De kunne vist siden for hverandre og på den måten kunne formidle kunnskap seg i mellom på enda mer effektiv måte. På den måten vil en netvibes gi merverdi i læringen til den enkelte.

Her er et skjermkutt fra min netvibes:

Bridge Construction

Ja, da har jeg også vært inne å bygd bro. Må innrømme at det var litt vanskelig i starten. Både det å skulle forholde seg til beløpet man fikk udelt og ikke minst tenke teknisk i forhold til selve byggingen. Dette er et program som man lett kan bli litt hektet på, for meg slo konkurranseinstinktet inn med en gang og jeg ville komme lengst mulig :) Slik vil jeg nok tro at elevene vil synes også. Da selvfølgelig for de som har interesse for denne type spill.

I Bridge Construction får man mulighet til å prøve en demo versjon, men også å laste ned orginalversjonen. Det blir nok en god del prøving og feiling når man prøver de første gangene. For å kunne utnytte et slikt program/ spill i undervisningen, bør elevene ha fått litt informasjon/ undervisning om poenget med spillet. Kanskje en ide for å få med alle, er å legge det frem som en konkurranse slik som det ble gjort i studiet.

Tilpasset opplæring

TPO
Tilpasset undervisning har til en hver tid vært et høyt diskutert tema. Dette både i media og ikke minst i skolen. I mange tilfeller føler jeg ofte at tilpasset undervisning blir forvekslet med spesial undervisning. Dette er to forskjellige ting og det er viktig å være klar over forskjellen. Når man snakker om spesialundervisning er vi inne på elever som har spesielle behov. Dette er elever som har vært gjennom en form for utredning og har fått krav til undervisning utenom det normale. Tilpasset undervisning handler om å se den enkelte elev i en gruppe/ klasse og klare å gi eleven undervisningsopplegg som fremmer læringen. I en klasse på 26 elever er det ikke alle som klarer å tilegne seg kunnskap gjennom de samme oppgavene. Dermed må læreren tilpasse sitt undervisningsopplegg slik at han/ hun når frem til alle elevene. I dag jobber jeg med 3.klassinger og ser at for hvert år som har gått med disse har jeg måttet til en hver tid tenke både kreativt og bredt for å finne de riktige undervisningsoppleggene for hver enkelt elev. Jeg sier ikke at jeg lager 26 forskjellige måter å fortelle/ formidle det samme på, men at det fort blir både 3 og 4 ulike opplegg.

I de fleste fag i dag kan vi ta i bruk ikt som verktøy for å gi elevene utfordringer og ikke minst for å tilpasse undervisningen. Jeg har jobbet mye i småskolen og ser at de enkle programmene som ”Mons og Marthe i regnskogen”, ulike kryssordspill og ”lek” med sidene til ”Multi” (matematikk) og ”Tuba Luba” (norsk) som vi bruker på skolen vår gir elevene glede og samtidig fremmer disse utviklingen. De får bruke programmene nesten så ofte de vil, alt etter hva den enkelte elev sin arbeidsplan sier. Ikt gir merverdi til både undervisningen og til elevene så lenge programmene blir lagt frem på riktig måte. For de små elevene er introduksjon og øvelse en viktig faktor. Det å gi elevene en følelse av at de mestrer mens de leker er bra. For mange elever synes data er lek på skolen, men de skjønner også fort at de lærer noe mens de sitter foran maskinen.

For at ikt skal bli en ressurs i skolen er det viktig med god opplæring blant lærerne. Det er ikke bare å sette seg ned ved en maskin og tro at elevene skjønner hva de skal gjøre. Det finnes mange ulike programmer og det er viktig å vite hvilke man skal velge. Men det er også minst like viktig at elevene får tid nok ved en maskin. De må forstå at digitale verktøy ikke bare er lek (slik som de kanskje har en oppfattelse av fra hjemmet), men at det er en av mange måter å lære på. De fleste elever i dag bruker mye tid foran pc`n og dette gjør at de ofte kan mye mer enn hva vi lærerne tror. For å at ikt skal gi merverdi til undervisningen er det også viktig at læreren drar nytte av disse kunnskapene.